Debatt: Åpne nett
Åpne nett uten bytteprosesser?
2026 er året – endelig skal åpne nett gi reell konkurranse. Det er i hvert fall ambisjonen. Lovverket er på plass, men har foreløpig begrenset forankring i den tekniske virkeligheten.
Nye plattformer utvikles uten at det legges til rette for gode prosesser for leverandørbytte. Åpne nett kan dermed fremstå mer som et formelt tiltak enn et reelt bidrag til økt konkurranse.
Sømløst på papiret
Ekomloven er tydelig: Leverandørbytte skal skje sømløst, uten avbrudd, og håndteres av ny tilbyder. Kunden skal i prinsippet bare forholde seg til én aktør, og eksisterende tilbyder skal ikke forsøke å vinne kunden tilbake gjennom kampanjer eller andre goder.
Intensjonen er både kundevennlig og konkurransefremmende. Likevel er det i dag krevende for tilbyderne å etterleve regelverket fullt ut. Med unntak av Telenors VULA-plattform finnes det ingen etablerte systemer for å håndtere leverandørbytter. I praksis må kunden ofte selv si opp avtalen, avklare sluttdato og deretter håpe at ny tilbyder klarer å tilpasse oppstarten korrekt.
Det er vanskelig å beskrive dette som en sømløs bytteprosess.
Den manuelle virkeligheten
Når nettene nå åpnes og nye plattformer etableres, kunne man forvente at leverandørbytte var en sentral del av løsningen. Foreløpig fremstår det imidlertid som et område som faller mellom to stoler.
Etter innledende møte med Fiberhub opplever vi at dette i stor grad vil være et adresseregister, mens selve bytteprosessen fortsatt må håndteres direkte mot hver enkelt netteier. For tjenesteleverandører som åpner i flere nett, risikerer vi å få forskjellige rutiner og systemer med de ulike operatørene.
Åpne nett – i praksis
Det utvikles for øyeblikket nye plattformer og brukes begreper som signaliserer enkel tilgang og økt konkurranse. Samtidig mangler det en felles, standardisert prosess for selve leverandørbyttet.
Jeg opplever at bransjen venter på at myndighetene tar styring for å utvikle et felles system for bytte av leverandør, mens myndighetene mener at bransjen skal løse det selv. Resultatet er at utviklingen går stykkevis og delt – og at kunden fortsatt må håndtere mye av bytteprosessen selv.
Åpne nett har begrenset verdi dersom det ikke finnes standardiserte løsninger som muliggjør et sømløst bytte. For kunden er det ikke reguleringene i seg selv som teller, men hvor enkelt det faktisk er å velge et alternativ – uten risiko for avbrudd i tjenesten.
LES OGSÅ:
-
Hvorfor åpnes ikke alle nettene?
Er det myndighetene eller virksomhetene selv som står i veien for åpning av bredbåndsnettene i Norge? Fiberforeningen tror svaret er sammensatt.
-
Grossistprisene til Lyse skaper ingen vårflom
De som hadde håpet på en kraftig prisnedgang på sluttbrukerpriser i fibermarkedet vil bli skuffet over Lyses utspill om grossistpriser i Sør-Rogaland. De er på samme nivå som Telenor VULA og på mange hastigheter litt høyere.
-
Lyses stille lansering av grossistpriser
Lyse som netteier i Sør-Rogaland har gått ut med de foreløpige grossistprisene sine. Grossistprisen per kunde per måned for en norsk snitthastighet – 250/300 Gbps - vil bli på 479 kroner.
-
Kundene presses ikke bare av hastighet – men av prislogikk
NextGenTel har rett i at mange kunder klarer seg med lavere kapasitet. Men når prisforskjellene er marginale, er det rasjonelt å velge høy hastighet. Det er et strukturelt problem som ikke løses med flere profiler alene.
-
Åpne fibernett er et svar på et marked i endring
Utbyggingen av aksessnett nærmer seg metning, mens behovet for valgfrihet og konkurranse består. Åpne nett kan gi flere leverandører rom uten å undergrave drift, vedlikehold og videre investeringer.
-
Smale grossistprodukter og hastighetsjag svekker konkurransen
I nylig publiserte rammevilkår for grossisttilgang fremgår det at Fiberhub tilbyr et svært begrenset sett med hastighetsprofiler, med laveste nivå på 150/150 Mbit/s. I praksis betyr dette at store deler av markedets faktiske behov utelates allerede i grossistleddet.