Fra det tredje nettet til et varslet duopol

Dette innlegget ble først publisert på avsenderens LinkedIn-side. Det er gjengitt her med tillatelse.

Fra drømmen om det tredje nettet til et varslet duopol – har vi gitt opp konkurransen?

Jeg har brukt 8 år av mitt arbeidsliv på det som skulle være den store demokratiseringen av Mobil-Norge. I Network Norway og Tele2 bygde vi stein for stein for å realisere målet om et reelt tredje mobilnett. Vi kjempet for hver mast, helt til den dramatiske frekvensauksjonen i 2013 der Ice stakk av med lisensene.

Nå ser vi at Ice og Telia i praksis smelter sammen. Etter 20 år med politiske festtaler er vi tilbake til start: Et effektivt duopol.

Europa viser veien

I dag jobber jeg i en MVNO (virtuell operatør), og jeg ser konsekvensene av denne maktkonsentrasjonen. Når to giganter kontrollerer både infrastrukturen og spillereglene, er det ikke bare vi utfordrere som taper – det er de norske bedriftskundene og privatpersonene som får regningen og manglende innovasjon.

Vi trenger ikke se lenger enn til Europa for å se at vi er i ferd med å velge feil vei:

· I land som Tyskland og Frankrike er det en helt annen regulatorisk tradisjon for å tvinge frem tilgang for MVNO-er. Der brukes ofte spektrumlisenser som et verktøy: Vil du ha frekvenser? Da må du åpne nettet for utfordrere på rettferdige vilkår.

· Flere EU-land diskuterer nå funksjonelt skille (structural separation) eller strengere grossistregulering for å sikre at netteierne ikke kan prioritere sine egne sluttkunder fremfor konkurrenter som leier plass.

Knallharde krav

I Europa er MVNO-ene motoren for nisjeinnovasjon. I Norge risikerer vi at de blir redusert til «agenter» på gigantenes nåde.

Min melding til Nkom er tydelig: Et duopol er aldri sunt for innovasjon. Hvis det tredje nettet nå i praksis opphører å fungere som en uavhengig korrigerende kraft, må det stilles knallharde krav til grossisttilgang.

Vi i utfordrersegmentet må få vilkår som gjør at vi kan konkurrere på produkt og verdi, ikke bare slåss om marginene som faller ned fra bordet til de to store.

Norge har ikke råd til en digital tidsmaskin tilbake til 90-tallet. Vi trenger mer konkurranse, ikke mer «samarbeid» mellom de største.

Hva mener dere – er vi i ferd med å regulere oss bort fra et fritt marked?